Bureucracia iberica III

Spaniaavisen

Publisert 19. august 2008 17:41

På onsdag kveld, etter en dryg feiring av bursdagen til kameraten min, hang
det en fax i maskinen da vi nattestid kom hjem.

Det var fra vår gestor og der sto det: ”Dere skal møte utenfor mitt kontor i
morgen tidlig kl. halv syv for transport til Elche for å gjøre et nytt
forsøk (det fjerde) på å tilegne dere en fornyet recidencia”.

Akkurat! Det var bare det som manglet! De tre foregående var jo ikke akkurat
noen suksess! Timevis i kø sammen med et svært fargerikt fellesskap, mørkt,
blåsende og kaldt. Med tallrike, uniformerte, uvennlige og bevæpnede
politifolk som hadde som livsoppgave å hindre oss i vårt forehavende: Å
skaffe oss recidencia.

Politiet lykkes i sin oppgave, vi mislyktes i vår. Da selveste oversjefen
for det utendørs venterommet viste seg med sine femti billetter, femti
adgangstegn til det forjettede land, ble presset enormt fra det fargerike
fellesskapet som sto trykket sammen nedover den brede trappen. Da skrek
oversjefen noen ordrer til sin væpnede livgarde og vi ble truet ned av
trappen av det spanske byråkratiets brutale beskyttere.

Store mannfolk skrek i forbitrelse, kvinnene hylte av skrekk, barna gråt og
enkelte gamle damer falt og fikk kjøpetennene tråkket i stykker av den
panikkslagne flokken.

Alle de tre første gangene gikk det slik. Femti billetter til fire hundre
søkende. Det må jo skjære seg! Etter det tredje mislykkede forsøket bestemte
jeg meg for at nok var nok! Ingen flere ydmykelser, ingen flere morgentimer
i et mørkt, kaldt og blåsete Elche. Nada mas! Finito!

Men så kom nå denne fax`en da, fra vår vakre gestor Yolanda. Åtte måneder
etter vårt siste mislykkede forsøk ville Yolanda at vi skulle prøve igjen.
Og vi så gjorde. De forferdelige opplevelsene fra i fjor våres var kommet på
avstand og grytidlig torsdag morgen satt vi igjen i bilen til Finn-Lasse,
vår gestors faste sjåfør, med kurs for politistasjonen i Elche.

Da vi kom fram, så det faktisk ikke så verst ut. Mørkt, kaldt og blåsete var
det riktignok, men køen av fargerikt felleskap var, etter en overflatisk
telling, på rundt tretti utålmodige sjeler.
Vi øynet et håp.
”Jeg tror det ikke før jeg får se det”, sa ektehustruen sammenbitt mens hun
knappet vinterjakken tettere. Ektehustruen hadde vondt i ryggen hun, og det
gjorde at hun var enda mer krakilsk enn vanlig. Hun sto og så på at den ene
mannen etter den andre dukket opp fra det tomme intet og stillet seg i den
gjengen av nordafrikanere som sto først i køen. Og vi, vi kom stadig lenger
bakover. Ektehustruen begynte nå å gi vondord fra seg.

Så kom sjefen over alle sjefer. Venteromskommandanten! I uklanderlig uniform
med et belte med revolver, håndjern, kølle, lommelykt(?), osv steg han ut av
døren fulgt av den tjenestevillige hirden sin. I hånden hadde han de femti
billettene.

Jeg vet ikke hva som skjedde med meg, men lange tider med fornedrelse,
skuffelse, ydmykelse og køståing til ingen nytte veltet opp i meg. Jeg treiv
ektehustruen, holdt henne foran meg som en snøplog og brøytet meg veg
framover gjennom menneskemengden.
Engelskmenn, svensker og belgiere skvatt til alle kanter og jeg stoppet ikke
før jeg sto midt inne i flokken av de nordafrikanske kø snikerne. Jeg så at
de sto på farta til riktig å hyle opp
over min inntrengen blant dem, men da de så det livsfarlige uttrykket jeg
hadde i ansiktet, vek de unna og jeg hadde bare èn meter igjen til
venteromskommandanten.

Da jeg var så nær at det var mindre enn en armlengdes frem til billettene,
tok jeg av meg lua. Jeg har en sort skjermlue som det står ”TERJE” brodert
med rødt på. Den tok jeg altså av meg og jeg tror det var det som gjorde
utslaget. Kommandanten kastet et blikk på den overvektige fyren med lua i
handa og bladde opp to billetter. Èn til meg og èn til ektehustruen.
Nr. 31 og nr. 32.

Så var det bare å vente. Eksakt kl. ni ble de første sju ropt opp i
nummerrekkefølge. Så fra sju til fjorten, fjorten til tjueen osv. Da klokken
var tolv var våre nummer blant dem som skulle inn i det aller helligste. Og
så, etter hvert, var det vår tur til å sitte på stolene foran den pene lyse
damen som lignet sånn på en svensk skuespillerinne jeg ikke husker navnet
på. ”Nå er du vel trygg”, hvisket jeg til ektehustruen da vi leverte
papirene til den svenske skuespillerinnen.
”Jeg er trygg når jeg er ute av denne bygningen med recidenciaen i handa,
hveste ektehustruen, helt vill i øya.

Men hvor lenge var Adam i paradiset? Jeg bare spør? For plutselig holdt den
pene damen triumferende opp to ark. Prisen på ekspedisjonsgebyret, som
gestoren betalte i våres med 6,70 Euro hadde steget med ti centavos! Til
6,80! ”Jammen, jammen”, stammet jeg, ”jeg kan da betale mellomlegget, kan du
skjønne”! Men den gang ei, som Tordenskiold sa, papirbunken fikk vi tilbake,
med pålegg om å gå til banken og betale åtti øre hver oss, få en kvittering
og komme tilbake til den pene svenske skuespillerinnen på nytt.

Det nyttet ikke å protestere. Ti minutter rask gange før vi fant en bank.
Ektehustruen hadde vondt i ryggen og var grå i trynet. Èn times køståing i
banken, betale til sammen tjue centavos og ti minutter tilbake til
politistasjonen.

Resten er det ingen vits å fortelle, alt var så trist, så trist og så leit.
Men vi har seiret! For innerst i safen ligger det to høytidelige grønne ark
med vannmerker og greier.

Vi har fornyet recidenciaen vi!
TERJE BERGERSEN