Vondt i ryggen

Spaniaavisen

Publisert 19. august 2008 17:43

I tillegg til en masse andre plager, har nå ektehustruen fått vondt i ryggen.

Hun sukker og stønner og puster kraftig gjennom nesen og er sur og tverr enda jeg prøver å være så morsom jeg kan og jeg gir henne stadig små, oppmuntrende klaps på rumpa. Når jeg tenker etter, har hun aldri vært overvettes glad i rumpeklapping, ektehustruen.
Rumpeklapping i vårt hjem er vel, når sant skal sies, blitt bedrevet fordi det er jeg som liker å klappe. Ektehustruen har aldri noensinne, vist at hun setter pris på å være den ”beklappede”. Trist nok. Jeg tror hun har denne aversjonen mot den typen kjærtegn fra moren sin.

Svigermoren min ser ikke ut som om hun har blitt klappet noe større på rumpa opp gjennom årene, akkurat, nei! Når jeg tenker etter kan jeg faktisk ikke se det for meg engang! At hun blir klappet på rumpa, mener jeg!

Nå var det ikke ekteskapelige kjærtegn vi skulle snakke om i dag,! Vi skulle snakke om ektehustruens ryggplager, skulle vi!
”Reparasjonsalder”, sier ektehustruen, helt grå i trynet av mangel på frisk luft og for mye smertestillende. ”Vi er kommet i reparasjonsalderen”, sier hun som om jeg også har ryggproblemer. Det har jeg aldeles ikke! Jeg er ung og sprek som en loppe, er jeg! Så det så! Men jeg må si at jeg tenker stadig mer på det faktum at jeg ikke er så innmari ung lenger. Jeg liker å sammenlikne meg med sønnene mine. Jeg tror at jeg er på alder med dem, selv om jeg vet at det mangler det jammen mye på!

I dag var jeg nede i Vikingpostens redaksjon! Der snakket jeg med en veldig pen dame, en kontordame, som jeg ikke vil si hva heter. I en liten bisetning kom jeg til å nevne alderen min og vet dere hva hun sa da? ”Da er vi like gamle”, sa hun. Jeg ble så glad! Jeg ble så kjempeglad! Tenk at jeg ikke var eldre enn den fortryllende vesle skapningen bak kontorpulten! Livet levde på nytt igjen! Ungdomsår, her er jeg! Igjen!

Ektehustruen er i det hele tatt veldig dårlig skrudd sammen. Jammen er hun det. Hva i all verden er det foreldrene hennes har drevet med? Hastverksarbeid, kaller jeg slikt! Et resultat av manglende rumpeklapping
samt tidsnød i høyonna der oppe i de trønderske busetningene.

Ektehustruen har nemlig blitt operert på kryss og tvers over den så velformede kroppen og det er nesten ikke den kroppsdel som ikke har gjennomgått store reparasjoner med skalpell. Hun har så mye arr på kroppen, ektehustruen, at hun ser ut som et kart over kloakknettet i Oslo kommune. Til og med tennisalbue har hun blitt operert for! To ganger! Og ektehustruen har aldri satt sine ben i en tennisracket. Aldri!

Og struma? Legene skar nesten halsen tvers over på den stakkars kona mi da hun ble operert for struma. Struma får man hvis man spiser for lite fisk! Nemlig. Men ektehustruen, hun gnafser i seg en tre-kilos torsk hun, mens hun ser på Dagsrevyen! Ubegripelig!

Og nå har hun altså fått vondt i ryggen. Hun har så vondt i ryggen at hun ikke kommer seg ut til postkassen ved porten for å hente fagbladet ”Sykepleien” en gang, men må belaste meg med dette gjøremålet. Hver måned! Heldigvis for ektehustruen går tydeligvis ikke ryggplagene ut over nattesøvnen hennes, for mens jeg sitter her og skriver, snorker ektehustruen i vei så murpussen ramler ned fra soveromsveggen.

”Urinsyregikt”, sier ektehustruen. ”Jeg har urinsyregikt”, sier hun. Dere skjønner, ektehustruen har førti år som sykepleier bak seg hun, og da monner det ikke med et vanlig, folkelig hekseskudd eller et smertefullt kink! Nei, urinsyregikt skal det være.

Så i dag har vi vært på Clinica Centro og avgitt blodprøver. Blodprøvene skal vissnok kunne bevise at ektehustruen virkelig har urinsyregikt og ikke bare en simpel isjias. Jeg avga blodprøver jeg også, i sympati med ektehustruen. Men meg feiler det jo ingenting, jeg har bare denne sukkersyken, jeg, men det har jo annethvert menneske for tiden og da er det jo ikke noe stas med det. ”Urinsyregikt”! Det er tingen.

Ektehustruen har, etter fire årtier i helsestellet opparbeidet en solid kullsviertro på legevitenskapen og legestanden. Jeg derimot, er av en helt motsatt mening. Jeg leser nemlig VG jeg! Der står det nemlig å lese den ene skrekkhistorien etter den andre om legetabber og sådant mer. Kirkegårdene er smekkfulle av reklamasjoner og det ene millionbeløp etter det andre blir utbetalt i pasientskadeerstatning.

Nei, det å være syk er en ekstrem risikoidrett. Det er det bare friske folk som takler og er slett ikke noe for meg.

TERJE BERGERSEN