Etter at Åse Nilsen og Anne Anzjøn inngikk forlik med skolen etter å ha blitt usaklig oppsagt da pandemien brøt i fjor, velger tidligere lærer ved skolen Birgit Flaten her å fortelle sin historie om sin egen oppsigelse ved skolen.
– Siden 2009 har jeg vært ansatt som adjunkt ved helse- og oppvekst (HO) ved DnsCB. Dette var en linje med et stort søkertall, svært gode eksamensresultater og fornøyde elever. På senvinteren 2020 fikk jeg via utenforstående informasjon om at styret ved DnsCB hadde vedtatt å ikke starte opp HO for skoleåret 2020/2021. Hvilke planer skolen da hadde i henhold til sysselsetting av ansatte tilknyttet HO var ikke avklart. To av de andre HO-lærerne ble avskjediget på dagen i slutten av mai 2020, dermed var mye av problematikken rundt sysselsettingen av ansatte ved HO løst. Jeg fikk i august 2020 tilbud som lærer i faget «mat og helse», et valgfag og assistentstilling, forteller Birgit Flaten. Hun fortsetter:– Den 26.10.20 ble jeg utsatt for en arbeidsskade. Belegget på kroppsøvingsbanen blåste opp etter kraftig vind, og traff meg som en vegg. Heldigvis ble ingen elever skadet. Hvis det løse belegget på kroppsøvingsbanen hadde truffet en elev på 15- 20 kilo kunne dette fått katastrofale følger. Belegget på kroppsøvingsbanen hadde vært løst i flere år, og vært en sak i styret. Styret valgte å ikke bevilge penger til et nytt dekke på kroppsøvingsbanen. Samme dag som arbeidsskaden min oppsto hadde en av skolens assistenter og noen elever lagt belegget på plass siden det hadde blåst opp. Men belegget blåste altså opp igjen, og medførte at jeg fikk skader i høyre arm og skulder, samt nakke. En kronisk vertigo (svimmelhet) ble kraftig forverret. Det er ikke usannsynlig at denne arbeidsskaden medførte at jeg på grunn av vertigo og balanseproblematikk igjen falt den 20.03.21. Her pådro jeg meg et alvorlig brudd i venstre overarm som måtte opereres. Siden arbeidsskaden oppsto i oktober 2020 har jeg vært sykemeldt, og under rehabilitering. Les også: Hevder skolen kommer med grove løgner – I desember 2020 mottok jeg, under sykemelding, et varsel om redusert stilling ved DnsCB til cirka 50 prosent. Hvis jeg ikke godtok en redusert stilling ville det bli oppsigelse. Skolen mente at jeg ikke hadde den kompetansen de ønsket. Det faktum at jeg hadde jobbet ved skolen siden 2009, var fast ansatt og i sykemelding var irrelevant. I gjentatte møter med skolens ledelse ble det forelagt at jeg ikke kunne akseptere en 50 prosent stilling ut fra et økonomisk perspektiv. Jeg la frem forslag om at jeg kunne fylle opp en lærerstilling til 100 % med en stilling som avdelingsleder, sosiallærer, helsesykepleier, assistent, eller studier. Ledelsen var ikke villige til å etterkomme løsningsforslagene, og valgte isteden å gå til oppsigelse og utbetale et sluttoppgjør. Det ble så ansatt nye lærere, korttidskontrakter for nåværende lærere ble forlenget og ansiennitetsprinsippet ble forbigått. Ved å ikke forlenge andre ansattes korttidskontrakter og tilby meg for eksempel en sosiallærerstilling så hadde ikke skolen behøvd å utbetale meg et sluttoppgjør. "Det er traumatisk for ansatte at de i styrets uttalelser og pressemeldinger blir omtalt som løgnere, og lovbrytere."
– For å vise sin makt suspenderes jeg også fra skolens mail-system (Classroom interne ansatte) i min sykemeldingsperiode. Begrunnelsen for suspensjonen ble formidlet å være at jeg hadde brutt spansk og norsk lov gjennom å dele taushetsbelagte dokumenter med utenforstående. Hvilke dokumenter det dreide seg om ble det ikke henvist til. Saken rundt oppsigelsen og utbetaling av sluttoppgjør har vært en tøff kamp med skolens ledelse. – Den tid og energi jeg burde benyttet til rehabilitering etter arbeidsskaden er isteden benyttet til møter, e-postutveksling, og å sette seg inn i lovverk. I tillegg har jeg kjempet mot en ledelse som synes svært uprofesjonell og som synes å ha manglende kunnskap om arbeidsskader, sykemelding og oppsigelser. Dette være seg skaderapportering, innmelding av lønn for sykepenger, beregning av sykepenger og spanske regelverk/lov, sier Flaten. Sett denne? Lærere har fått millionkompensasjon etter usaklig oppsigelse
– Dersom ansatte ikke hadde ønsket skolen vel hadde alle saker blitt forbigått i stillhet, og ansatte hadde unnlatt å benytte tid og energi på å kjempe for sakene. Det er traumatisk for ansatte at de i styrets uttalelser og pressemeldinger blir omtalt som løgnere, og lovbrytere, sier hun. – Jeg er fullt ut innforstått med at det i etterkant av min uttalelse også svært sannsynlig vil komme en uttalelse fra skolens styre, ledelse eller det som tidligere var kolleger. Allikevel velger jeg å uttale meg fordi jeg vil skolen vel. Hvis det er ønskelig at DnsCB igjen skal bli en skole som svarer til skolens slagord: «Et trygt sted å være, et godt sted å lære» må «humankapitalen» forvaltes bedre. Hva tenker du om det som har skjedd?
– Både i henhold til min sak, og i saken rundt avskjedigelse på dagen av de syv ansatte våren 2020, er min mening at skolen har handlet svært uprofesjonelt. Slik jeg ser det er det viktig å føre en god personalpolitikk for å skape et godt læringsmiljø for våre kunder, som er elevene. Det å forsøke å projisere skyld og gå i forsvarsposisjon ved å påstå at tidligere ansatte ikke ønsker skolen vel, er lovbrytere og farer med usannheter, sier mer om styret og ledelsen ved DnsCB enn om tidligere ansatte. Som ledere og ansatte i skolen er vi rollemodeller for barn og unge. Kanskje er det en ide at styret og ledelsen leser seg opp på Kunnskapsløftets overordnede del som omhandler grunnleggende verdier, spør Flaten. – Det er presisert i Friskoleloven at «Alle offentlege tilskot og skolepengar skal kome elevane til gode». Kommer det elevene til gode at det statstilskudd skolen mottar benyttes til å avskjedige lærere på dagen for så å betale dem et forlik, eller si opp lærere for så å utbetale et sluttoppgjør? Det skrives i stiftelsesstyrets kommentar til Spaniaavisen sin artikkel av 27.04.2020 at forlikene ikke omhandler millionbeløp. Når det inngås forlik med flere ansatte, samt utbetales sluttoppgjør til en annen ansatt, trengs det ikke matematikk-kunnskaper på høyt nivå for å forstå at beløpene her er syvsifret. Som tidligere ansatt ved DnsCB har jeg gjentatte ganger bedt om midler til å kjøpe utstyr og læremidler til elevene, og like mange ganger har jeg fått til svar at det har skolen ikke økonomi til. Slik jeg ser det ville et syvsifret beløp gitt elevene goder som kunne gitt skolehverdagen bedre trivsel og læring. Les også: Styret tilbakeviser påstander fra oppsagte lærere En god seniorpolitikk er et prioritert område i henhold til ansattes arbeidsvilkår. Myndighetene ser verdien av å beholde erfarne ansatte med masse kunnskap og erfaring. På DnsCB velger styret og ledelsen å avskjedige og si opp ansatte som nærmer seg pensjonsalderen. Slik går disse ansatte glipp av pensjonsopptjening, og senere pensjonsbeløp. Det synes uverdig etter et langt arbeidsliv å møte pensjonisttilværelsen pga avskjedigelse og oppsigelse. Hva synes du om måten de to kollegene dine ble avskjediget på?
– Avskjedigelsen er uverdig for kollegene, og en uprofesjonell handling fra styrets/ledelsens side. Det var vondt å være vitne til saken rundt avskjedigelsene, og kjenne på følelsen av avmakt til å ikke kunne bistå de avskjedigede. Følelsen av feighet var også fremtredende fordi jeg på grunn av frykt for selv å miste jobben, følte at jeg ikke kunne protestere høylytt på avskjedigelsene. Jeg er veldig glad i Anne og Åse, og det å være vitne til hva en avskjedigelse på dagen medførte av traumatisering for disse flotte damene, er en vond livserfaring. Det er umulig å kjenne seg igjen i styrets og ledelsens ord om at Anne og Åse ikke vil skolen vel, at de lyver, og er lovbrytere. Disse to damene har i de år jeg har jobbet på DnsCB være flotte kolleger som har ytt sitt beste for andre ansatte, elever og foreldre. Birgit Flaten sier det også var vondt å være en del av splittelsen som oppsto i kollegiet.
– Det at skolens ledelse går ut i en sosial-gruppe på nettet, og ber ansatte støtte lojalt opp mot ledelsens vedtak rundt avskjedigelsene ved å skrive seg på en liste og så gå ut i media, var sjokkerende. Slik jeg ser det burde ansatte isteden skrevet seg på en liste og gått ut i media for å utrykke sin støtte ovenfor sine kolleger gjennom mange år. Det at skolen har etablert en fryktkultur gjør det veldig vanskelig å uttrykke sin støtte og sympati med avskjedigede kolleger. Isteden så sliter ansatte med dårlig samvittighet fordi de – av frykt for egen stilling eller represalier fra styret/ledelsen – stilltiende oppfattes å støtte styret/ledelsen. Hvorfor skjer dette ved DnsCB? Hva er motivene?
– I alle de år jeg arbeidet med Knut Lithell som rektor opplevde jeg at vi stort sett hadde et flott arbeidsmiljø ved skolen. Visst var det uenigheter, men uenighetene ble diskutert og løst uten å måtte vise makt. Lithell var en leder som kjente verdien av å markedsføre skolen på en god måte, og at lovverket skulle følges.
DnsCB fikk for seks år siden en ny rektor. Etter min mening var ikke denne nyansettelsen et heldig valg for skolen. Mange endringer og reformer skulle skje i en hastighet det var umulig å få gjennomført, og det oppsto mangfoldige konflikter. Flere av de ansatte hadde håpet at ansettelse av en ny rektor ved skolen høsten 2020 skulle medføre at blant annet fryktkulturen som var etablert ved skolen skulle forsvinne, eller i det minste avta. Etter min mening er fryktkulturen forsterket gjennom en ny rektor. – Hva motivene er for å vise makt og skape en fryktkultur vet bare de personene som sitter i styret/ledelsen. Jeg kan bare spekulere i om målet for hele den prosessen som har vært de siste skoleårene er å «skape en ny skole». En skole uten brysomme seniorer som med kunnskap og erfaring kan si i fra, og som kan forsøke å hindre at skolen går i en retning som ikke gavner kundene,- elevene. For å igjen kunne være den største og beste skolen i utlandet er mitt syn at styret og skolens ledelse bør tre til side. Etter å ha begått mange feilvurderinger som kan ha kostet norske skattebetalere og foreldre et syvsifret beløp, stilles det spørsmål om stiftelsesstyret og ledelsen vil skolen og elevene vel. Jeg mener det er en svakhet å ikke kunne komme med innrømmelser og beklagelser, og «angrep er ikke alltid det beste forsvar». PS! Styreleder Ellen Watkinson har fått anledning til å kommentere Birgit Flatens påstander. Den muligheten har hun ikke benyttet seg av.
