Tjuver og kjeltringer

I tretten deilige år har jeg nytt mitt otium her i Palmeland. I tretten år har jeg kost meg med varmen, palmen min, et glass rødvin og calamaresringer med iskald, duggfrisk hvitvin attåt. På strandpromenaden.

Spaniaavisen

Publisert 16. februar 2012 09:52

Om morgenen ligger jeg så lenge jeg vil i min egen, elektrisk justerbare seng. Fra flat sovestilling til oppreist kryssordmodus regulert med fjernkontroll. Jeg lever et fredfullt ungkarsliv her i det lille huset mitt, i fred med naboene og resten av verden. Riktignok hadde det vært kjempekoselig og hatt en søt dame ruslende rundt sammen med meg og som jeg kunne ført åndfulle samtaler med og spist egg og røykelaks sammen med i morgensolen ute på patioen. Men, sukk og akk, sånn har det altså ikke blitt. Ennå.

Når vær og temperatur tillater det, tillager jeg frokosten utendørs, nemlig. Ute på patioen har jeg elektriske kokeplater og alt annet stæsj som trengs for å steke til dømes egg og bacon med tomatbønner oppi.
For noen dager siden kom min elskede sønn med sin elskelige lille kone reisende fra Det Furete Værbitte og hit til Palmeland for å glede sin far med et ti dagers samvær. I den anledning gjorde jeg meg ekstra føre med å feie og rydde på patioen. Jeg brukte løvsuger og feiekost og ryddet og jeg luket blomsterbedene. Så satte jeg stolene pent rundt bordene og alt var så striglet og ryddig og pent og jeg gledet meg sånn til at guttungen skulle komme og se hvor flink pappa hadde vært.

Den dagen sønnen min skulle komme, gikk jeg tidlig ut, kun iført pysj og slåbrok. Det var uvanlig ryddig hos meg, så jeg bare feide litt og gikk inn for å hente putene til utemøblene. Stolene mine var ikke der!!! De var vekk! Noen hadde rappa møblene mine!

Jeg skar tenner av sinne. Jeg føk ut i gata der nabokona på nitti år subbet ivei mot søppelcontaineren. Jeg treiv tak i kjerringa, skallet henne ned og heiv henne tilbake over hagemuren. Øynene mine var blodskutte og fråden skummet som en foss ut av munnen. Jeg var som avsindig.

Etter et par timer og en bærepose med antidepressive midler, roet jeg meg såpass at jeg tenkte klarere. Tennerskjærende og rødglødende gikk jeg ivei for å kjøpe nye hagestoler. Ingenting skulle ta fra meg gleden over å få sønnen min på besøk. Neimen om det skulle!
Sønnen og kona hans kom. De splitter nye stolene sto der, fremdeles med prislappen på. Sakte, sakte kom humøret mitt tilbake. Jeg serverte champagne og små salte kjeks med gåseleverpostei og svart kaviar på. Etterpå fikk de grønnsaksuppe, kokt på svineknoke og det var lutter smil og latter over hele linja. Sønnen min og jeg ble etterhvert veldig enige om at det antagelig var helt sikkert at det var muslimer som hadde stjålet stolene mine. Stemningsleiet mitt steg, sakte, men sikkert.

I dag skulle guttungen lage frokost. Hele dagen i forvei reklamerte han for den kulinariske opplevelsen han skulle stelle i stand. ”Men jeg steker ute på patioen, pappa”, sa han, ”for det blir både flere slags pølser og bacon og alt for mye røyk til å steke innendørs”. – Det er gutten min det, tenkte jeg stolt. –Han tenker da på alt også han.
”Pappa, hvor er kokeplata”, ropte han utenfra og inn til meg som satt i lenestolen og drakk kaffe mens jeg studerte valutakursene. –Under grillen, ropte jeg selvsikkert tilbake.

Jeg hadde slett ingen grunn til å være selvsikker. Det var ingen kokeplate under grillen. Det var ikke noe annet der heller. Jeg var rundstjålet! Loppet for rubb og stubb!

Hvor får man kjøpt klasebomber og landminer egentlig?