Slank som en lilje!

Det gjentar seg hvert eneste år! På senvinteren, når vårsola i bakkjom blenkjer, begynner ektehustruen å rydde i skapene. Garderobeskapene! Nå og da drar hun på seg et plagg og stønner og oier seg foran speilet.

Spaniaavisen

Publisert 6. mars 2009 19:18

Jeg, jeg som sitter og hygger meg med lokalnytt på tekst-TV mens jeg langer innpå tre brødskiver med leverpostei og rødbeter, vet hva som kommer. Hun stiller seg foran meg og sperrer sikten til fjernsynet, setter knyttnevene i siden og sier indignert: "Denna passa fint i fjor"!

Ansiktsuttrykket og tonen indikerer liksom at det er jeg som har skylden for at plagget ikke passer lenger. "Jeg syns du er fin, jeg", lyver jeg forsagt og forsøker å se rundt henne for om mulig få vite temperaturene oppe i Det Furete Værbitte.
  "Fin"(?), gneldrer hun og tar et tak i noe overflødig corpus rundt livet med begge hender, "synes du jeg er fin"? "Nå er det slutt, hører du"? SLUTT"!

Det er like årvisst som linerla. Den årlige nedfleskingskuren står for døra. Dager og ukers tristesse fylt med kokt broccoli og noen blå pappskiver med "lissomtorsk", innkjøpt på Mercadona for fire euro.

"Potet" er blitt banneord i den lille, koselige heimen vår. Det har også ris, spagetti og brød blitt! Å uttale "sjokolade" eller snop og godterier i en eller annen form medfører langvarige botsøvelser. Et glass "Bayleys" eller egglikør til kaffen kan du bare drømme om, hvilket jeg også gjør. "Ta deg heller en kopp kaffe til", sier ektehustruen trøstende. Ja, ja, men å drikke kaffe til kaffen blir liksom ikke det samme! Neimen om det gjør.

En kompis fra Norge kom på besøk her for noen uker siden. Han hadde med seg medbrakt! Medbrakt slankekur! Tjukk bok samt DVD. Slankekurs – DVD! Han er av det grundige slaget, denne kameraten min og vil slanke både seg selv og meg og ektehustruen pinlig vitenskapelig. Nå lot vi slanking være slanking den uka han var her og da han returnerte hjem, kom sønnen vår og vi utsatte kuren enda en uke.

Men nå er vi i gang. Vi har kvittet oss med både kompiser og sønner og i morra er det èn uke siden vi startet. I morra er det veiedag! Og jeg har den samme forventningen som jeg hadde som barn, lille julaften! Oh, som jeg gleder meg!

Altså, jeg har ingen grunn, egentlig, til å sutre sånn som jeg gjør.

Slankekuren min er av det moderne slaget, nemlig. Av det slaget hvor du kan spise fisk og kjøtt og flesk og meierismør og fløte til det tyter ut igjennom øra på deg! På den annen side vil et vaffelhjerte med jordbærsyltetøy sende deg fluksens ned til de evige pinsler. Men jeg kan altså nyte livretten min, flesk og brune bønner, under forutsetning av at jeg sløyfer bønnene. Nå er ikke flesk og brune bønner det samme uten brune bønner, men man får vel være takknemlig for at jeg ikke må kutte ut flesket også. Flesk og brune bønner uten flesk og uten brune bønner er neimen ikke mye mettende!

Men tre speilegg og ti baconskiver stekt i meierismør monner jo litt i en arbeidskar som meg. Og det gjør jo sitt til at tanken på en dag eller to til på fleskediett så avgjort er til å holde ut. Hele denne slankingen går jo ut på at du skal spise fett, så hvis jeg synes i morra at jeg ikke har gått ned nok, kan jeg jo bare hive innpå et par – tre svinekoteletter til, så skal du se at jeg snart er slank som en lilje.

For et par år siden var jeg på trettifemårsjubileum for skoleavslutningen på folkeskolen. Der traff jeg Roar som jeg ikke hadde sett på tretti år. "Hva driver du med da, Roar", spurte jeg, høflig interessert. "Jo", svarte Roar, "jeg driver en fabrikk som lager slankepiller"! "Jøss", sa jeg, oppriktig imponert, "du gjør vel penger som gress, du da"? "Hå, nei", svarte Roar, "slankepiller er det ingen som har blitt fet av".