Samlivets velsignelser

Helt til nå nylig har stekte pølser vært godt. Svære, lange, feite pølser som lå der i pannen og freste og rik- tig sprikte i snittene jeg hadde gjort i dem på forhånd.

Spaniaavisen

Publisert 3. januar 2010 17:40

Sammen med stekt løk, stekt sjampinjong, ketsjup, sterk sennep og fem iskalde cola-bokser har det faktisk vært ganske godt. Som sagt, helt til nå nylig.
Men om du spiser denne menyen to ganger om dagen, hver dag, i over tre uker, blir du så luta lei av stekte pølser at du føler kvalme bare det blir nevnt. I tillegg har jeg det handikappet at jeg ikke eier magemål! Jeg spiser alltid til det er tomt og føler ikke metthet før mange timer etter måltidet. Da har jeg lagt meg og sovnet og jeg våkner igjen av kvalme og oppstøt og jeg kaster meg frem og tilbake og kaldsvetter og drikker litervis av aqua con gas før magen omsider faller til ro.

Jeg har nemlig hatt en langvarig periode som gressenkemann bak meg og da er man nærmest programforpliktet til å spise stekte pølser med nevnte tilbehør. Det jeg gjorde feil var at jeg hele tiden spiste for mye! Alle de pølsene, all løken, sjampinjongen alt tilbehøret jeg stappet i meg, hadde vært mer enn nok til en middels vietnamesisk storfamilie på tolv personer.

En gang i min gressenkemannsperiode følte jeg behov for variasjon i kostholdet. Etter nøye overveielse og et- ter knallharde forhandlinger med meg selv, falt valget på svineknoke. Kokt svineknoke, senere ovnsbakt på en seng av løkringer med surkål attåt. Jeg langa i meg hele knoken, jeg. Med flesket rundt og hele sulamitten. Særlig flesket, det er jo rene konfekten! Kokt flesk med et tjukt lag Dijon-sennep utapå. Det ble ikke filla igjen av noe! Flesket, kjøttet, surkålen, løken og den knallsterke Dijon-sennepen, alt forsvant ned i gapet mitt. Åh, du store alpakka så mett jeg ble. Colaen fyller jo kraftig opp den også da. Jeg vagget inn i sengen og lå der og stønnet og smårapte og kjente at surkålen og flesket kom opp og hilste på, gang etter gang.

Det eneste som manglet var godt selskap. Det er liksom mer enn halve måltidet det! Å ha noen å nyte maten sammen med! Nå har det løst seg. Ektehustruen har kommet tilbake! Og hun kom ikke tomhendt, det skal jeg hilse og si! Kaldrøkt makrell, Mills majones, tubekaviar, fiskepudding, ferske Hvaler-reker og… lutefisk!! Det gjeveste av det gjeve! Gourmandens festmat!
Og på lørdag stelte hun i stand herremåltidet. Selv la jeg ikke en finger i forberedelsene, men overlot alt til ektehustruen. Det manglet ingenting! Baconterninger, ribbefett og ekte hjemmelaget grønn ertestuing. Og sånn som jeg lempa innpå. Lutefisken på halvannen kilo spiste jeg opp alene. Den var perfekt! Ektehustruen liker ikke lutefisk hun, heldigvis, hun spiste fiskepudding hun. Dermed langet jeg i meg all fisken og all ertestuingen som ektehustruen hadde planlagt å fryse ned tre fjerdedeler av.

Fråtsing er synd. Jeg vet det. Så vanligvis gjør jeg eller ektehustruen i stand porsjoner som liksom utgjør ”kvota”. I tillegg prøver jeg jo fremdeles å nedfleske meg og det er lite forenlig med overspising. Men du verden hvor mye mer et mål mat er når det blir stelt i stand av ektehustruen og kan nytes sammen med henne. Levende lys, tallerkener og bestikk på bordet før man begynner å spise. Servietter! Alt liksom oser av forventning.
Et kinesisk ordtak sier: ”Tusen mann kan lage en leir, men det må en kvinne til for å lage et hjem”. Så sant, så sant. De kineserne kan jammen få sagt det.