Regn, reiseradio og retur

Når man sitter sånn og skriver, sånn som jeg gjør nå, er det ikke til å unngå at man funderer litt på hvorfor man i det hele tatt er her.

Spaniaavisen

Publisert 4. september 2010 14:02

Her i Det Furete Vær-bitte altså. Det regner og det regner og alt er så trist og leit. NRK tekst-TV viser at det akkurat nå er skyet oppholdsvær og en mild, fin sommerbris. Oppholdsvær? Hvorfor ser de ikke ut av vinduet, disse hersens meteorologene? Det regner jo som om hele himmelen er åpen! Det drypper fra verandataket og fra klessnorene og fra furu og bjørk.

Et evig pissregn som gjør allting vått og som gjør det nødvendig meg paraply bare man skal i et nødvendig ærend bakom boden. Reiseradioen melder om ”badetemperaturer” helt ned i elleve grader. ”Badetemperaturer”? Hah!

Også jeg som har påtatt meg å lage vedskjul til jentungen! Jeg blir jo aldri ferdig! Jeg løfter hammeren for å kline inn en firtoms spiker i en takbjelke, så fosser regnet ned igjen og jeg kyler, i frustrasjon og i total mangel på tålmodighet, hammeren inn i husveggen til naboen.

To måneder har jeg hittil brukt på det fordømrade vedskjulet –  en jobb som ville vært unnagjort på tre dager om bare nedbøren hadde kjent sin besøkelsestid.
Jeg sitter midt inne i den knøttlille, ettroms hytta mi og tar meg selv i å lengte til Palmeland. Palmeland, med sol og sommer og hvitvin og calamares og venner og sjømannskirke og jeg vet ikke hva. Der nede i Palmeland hvor folk har tid og som smiler når de ser deg og hvor de har lagt av seg uvaner som jobb og plikter og familie og det eneste viktige er å kose seg sammen med vennene. Heia, Palmeland sier nå jeg!

Det hjelper ikke å sitte musestille å høre på Reiseradioen heller! Det irriterer meg grenseløst å høre på folk som synes det er flott at badetemperaturen er elleve grader! I Finnmark! Her i Østfold vi riktignok tjue grader på et sted som heter Sjøhaug Naturistsenter, men der må du ta av deg badebuksa før du går ut i vannet og jeg er ikke villig til å vise all verden rumpa eller andre ting for å få dyppet meg blant brennmaneter og annet svineri. Jeg har ikke badet naken siden jeg var tre år gammel og jeg ser ingen grunn til å vise mine dystre hemmeligheter for offentligheten.

Altså, jeg sutrer jeg altså. Jeg er blitt en grinete, gammel gubbe som skjeller ut over absolutt alt og som aldri verdiger livets gode sider ett eneste ord. Solen skal liksom skinne hele tiden den! Døgnet rundt! Gradestokken skal vise tjuefem grader hele tiden unntatt når jeg skal sove, da skal den vise atten. Ungene skal være rundt meg hele tiden og det skal være grilling og sang og samvær på hytteterrassen stup i ett.

Hvis ikke alt dette stemmer, blir jeg sur og tverr og grinete og depressiv og suicidal og tenker voldelige hevntanker om meteorologene.

Men jeg har begynt å pakke! Pakke for returen til Palmeland! Nå har ikke jeg så veldig mye å pakke, i og med at jeg reiser uten bagasje, men Visakortet skal jo med! Likeså blodtrykkstabletter og insulinsprøyter! Riktignok er det minimalt med både piller og insulin, jeg har vært flink til å beregne forbruket, men jeg må jo ta det med, ellers blir det liggende her på hytta og surne.

Men alt jeg drar med meg mellom Spania og Norge får plass i en bitteliten ransel. Jeg eier tre underbukser nemlig; en på hytta, en
i Palmeland og en har jeg på meg. Jeg mangler ingenting! Ryanair skal jo ha hundre blanke, norske kroner for å ha en koffert i lasterommet og da er det bedre å legge denne hundringsen i kollekten i sjømannskirka og gå overlegent og nonchalant forbi bagasjebåndet på flyplassen i Alicante.

Nå sprekker jammen skydekket opp og sola titter forskremt frem.
Kanskje jeg skulle gå en tur ut på terrassen og irritere meg over fuglesangen?