Maten er halve føda

Spaniaavisen

Publisert 19. august 2008 17:05

Jeg tror jeg har gjort det klart nå: Mat er viktig!

Kjempeviktig! Mat og drikke er bedre enn ti fugler under tak, eller hva det
nå heter.

To ting er nødvendig i min verden: Det ene er ektehustruen og det andre er
mat. Ikke nødvendig i den rekkefølgen idet disse to tingene er nøyaktig like
viktige. Det blir akkurat som om du lurer på hva som er mest nødvendig på
bilen, framhjula eller bakhjula? Bilen ville ikke fungere uten begge deler.
Det skjønner tilmed jeg, og jeg er ikke bilmekaniker engang!

Mat derimot, vet jeg en del om! Jeg vet i alle fall hvordan den bør se ut og
hvordan den bør smake. Drikke likeså. Vin, det kan jeg. Får jeg godt lys
samt fred og ro i et kvarters tid, kan jeg, med usvikelig sikkerhet,
fortelle om hvorvidt det står en rød eller hvit vin foran meg. Så mat og
drikke, der er jeg på hjemmebane.

Tilberedning av mat derimot, har aldri vært min sterke side. Det eneste
måtte da være reker og loff! Det kan jeg lage.
En gang for lenge siden, da jeg var førstereis, fikk jeg også lov til, på
frivillig basis, å stå i byssa og steke vafler til mannskapet på søndagene.
Til tre-kaffen. Men dette var under forutsetning av at kokken hadde laget
røra.
Siden, etter at jeg giftet meg med ektehustruen og sånn, hadde toget gått
for meg hva matlaging angår. Ektehustruen tryllet frem den ene velsmakende
retten etter den andre og satte mine ”reker og loff” fullstendig i skyggen.

Det er ikke måte på alle de kulinariske mirakler ektehustruen tryller fram
ved kjøkkenbenken.
Kjempesvære, glinsende kalkuner med svisker og alt mulig smaskens stappet
opp i rumpa, en halv kvadratmeter ribbe med hver eneste bit svor så sprø og
velkrydret at det kunne ha reddet hvert eneste skakkjørte ekteskap i både
Spania og Norge. Og brune bønner!

Ektehustruens brune bønner vil jeg klassifisere som konfekt! Intet mindre!
Egentlig burde intet menneske gå gjennom livet uten å smake ektehustruens
brune bønner. Det er noe som burde være forunt alle! Derfor tar vi opp
bestilling for salg av brune bønner blant Torrevieja`s norske befolkning.
Vel, svenske også selvfølgelig, men jeg tror ikke de har råd. Denne uken har
ektehustruen tilbud på bønnene sine. Kun femti euro for hektoen og da får du
med et hendig plastbeger og et spiseredskap a`la Diplom-is sine ”Bøtte-is”-
skjeer. Røverkjøp!
Her om dagen ble det arrangert ”grisefest” på en herværende restaurant.
Masse gode venner som jeg setter stor pris på, toget ivei mot festplassen
iført pentøy og festhumør. Ektehustruen og jeg, som vanligvis har en
inngrodd motvilje mot å forlate heimen på kveldstid, ble overtalt til å bli
med på dette kulinariske etegildet. Å du og du, som vi gledet oss. Tenk å
hogge inn i saftig, nygrillet, helstekt gris! Smaskens!

Etter å ha utbrakt en del skåler for dette og hint, åpnet dørene mot ”de
kolde tilbehørsretter”. Ikke spesielt godt, men spiselig. Løken var god. Og
maisen. Det drøyde litt med kjøttet så jeg gomlet i vei på løk, mais og noen
små, kalde sløyfer av pasta i majones som ikke smakte veldig godt.
Så kom kjøttet! Noen tynne fliser av kjøtt godt utspedd med et par flak av
brunt pergamentpapir, omtrent så store som mellomleggspapir. ”Dette er til
fire”, sa servitøren og gikk. Folk tittet sjokkert på denne krigsrasjonen og
pirket forsiktig i den med gaflene sine. Jeg for min del ble så fascinert av
disse brune ”pergamentpapirflakene” at jeg tok et opp og studerte det nøye
mot lyset. Det var tobakksbrunt, nesten gjennomsiktig og blodårer spredde
seg utover arket som en vifte. Det så ut som det kom fra et sted på grisen
jeg ikke vil omtale her. Jeg kjente de kalde pastasløyfene i majones velte
seg i magen da det gikk opp for meg at restauranten faktisk mente at vi
skulle spise svineriet. Jeg hørte fra de øvrige gjestene en tiltagende
krangel om hvilke ved bordet som hadde fått mer enn andre og ”nå er det faen
meg vår tur” og liknende lite festlige utsagn. Utrivelig er ordet.

Jeg sa til ektehustruen at jeg gjerne ville gå hjem og hun, som det
elskelige vesenet hun er, sa seg enig. Vi reiste oss for å betale og gå når
en av de andre gjestene gikk og hentet innehaveren. Jeg fortalte ham hva jeg
var misfornøyd med klaget på kvaliteten og knappheten på mat og sa jeg ville
betale og gå hjem. Og vet dere hva fyren gjør? Han iler ut på kjøkkenet og
henter et grisehode til meg. Jeg ble ytterligere lei meg. Jeg ble såret og
fornærmet over å bli til de grader ”driti ut” av innehaveren foran alle
gjestene. Ektehustruen og jeg betalte tjuefire euro for fornærmelsen og
gikk.

Vi har bodd her i Torrevieja i ti år og det er første gangen jeg noensinne
har klaget på noe av det jeg har fått servert. Jeg har aldri klaget på noen
ting! Jeg hadde vel ikke klaget denne gangen heller, om ikke den andre
gjesten hadde hentet innehaveren.

Etter to døgn med krampegråt og krisepsykiater, har jeg bestemt meg for ikke
å oppsøke denne restauranten igjen. Det er snart sesong for calamaresringer
og hvitvin på strandpromenaden.

De som vil ta med seg kjæresten og spise skittmat for tjuefire euro, må
gjøre det. Jeg gjør det ikke mer.