Landbruksnytt

Spaniaavisen

Publisert 19. august 2008 17:38

Et typisk vårtegn er det når bøndene begynner å virke ute på markene sine.

Jeg husker fra barndommen da det var en brummende traktor ute på hvert
eneste jorde. Og jordene var mange og vide. Veldig vide!

Huset vårt og en tre-fire hus til klorte seg fast til den eneste
fjellknausen som var der. Der satt vi da, vi ungene og så på alle bøndene
som pløyde kilometerlange, svarte, dampende plogfurer på jordene sine. Etter
traktoren og plogen fulgte det en sverm av hylende måker som mesket seg og
åt seg stappmette på meitemark og annet svineri. Det så faktisk ut akkurat
sånn som når du er på vei inntil land med båten etter en fisketur og bruker
tiden til å sløye fisk og slenger sloet til de glupske fuglene. I alle fall,
fra tidlig morgen og til det var for mørkt til å arbeide duret de i vei med
sin røde ”Massey Ferguson” eller blå ”Fordson Dexta”. Noen hadde også en
gammel ”Gråtass”, som en slags ”nummer to traktor”, liksom ”landbrukets
konebil”. Den kjørte bonden gjerne melka til melkerampen med, samt
potetsekkene hjem fra potetjordet om høsten.

I Norge, i alle fall i de strøk jeg vokste opp, reiste bonden seg opp fra
sofaen i april måned. Han fjernet ”Nationen” som han hadde hatt over
ansiktet og strakte seg så det knaket i alle ledd før han, etter en
kaffekopp, bega seg til vognskjulet for å børste støvet av plog og harv og
trommel og alle de andre remediene en bonde må omgi seg med for å kalle seg
bonde.
Nå er det ikke sagt at bonden lå på ryggen fra høsten og til ut i
april! Det gjorde han i alle fall ikke for femti år siden. Den gang hadde
nemlig bonden griser og kuer og en eller to hester og høner og alt annet som
man måtte jobbe med i tillegg til onnene. I dag har bøndene jobb som lærer
eller bankmann eller kirketjener ved siden av bondejobben og likevel har de
god tid til å være medlem av Rotary. Men så må da også bondekona, som har
73,25 prosent stilling ved sykehjemmet, kjøpe både flesk og egg og poteter
og alt annet slikt noe, på REMA 1000. Det trengte de ikke før i tiden. Før i
tiden produserte bøndene nesten alt de trengte selv da. Det eneste de kjøpte
var en flaske kjøpebrennevin sånn oppunder jul.

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg skriver om våronn nå mens vi fremdeles
befinner oss midt på svarte vinteren? Det er fordi det er varmere nå, i
skrivende stund, enn det var i april måned hjemme i Gamlelandet! Dette har
jeg tatt konsekvensen av! Jeg har nemlig satt poteter, jeg! Eller, jeg burde
vel heller ha sagt, vi har satt poteter vi! Med ektehustruen som
landbruksassistent, altså en stilling tilsvarende ”drengen” i gamle dager,
har vi hakket og hakket og laget små, grunne grøfter som settepotetene ble
lagt i, nennsomt plassert med groene opp og med en skolelinjals innbyrdes
avstand. Det var ektehustruen som sto for selve settingen og ”overbredingen”
av jord etterpå. Jeg laget furene og hadde ellers det overordnede oppsyn og
øverste ansvar.

Noe av det viktigste ved potetsetting, er settepotetene. Det skjønner vel
den mest forstokkede blant oss. Settepotetene ble i høst omhyggelig valgt ut
blant spisepotetene som vi kjøpte på LIDL. Disse potetene, som har fått den
ærefulle oppgave å føre slekten videre, har spesielt mange ”øyne” som groene
siden kommer ut av. Disse groene som så, i sin tur, har vokst seg lange og
livskraftige i en pappeske i mørket inne i hageboden, strekker seg mot meg
og rent ivrer etter å starte forplantningen.

Og så, etter hvert, sånn i siste halvdel av mai, våger vi oss ut på
potetjordet, ektehustruen og jeg. Med kirkegårdsspade og ditto hakke
begynner vi innhøstingen. Det er med stor andakt og høytidsstemning vi
løfter det første potetriset i været og skuer vår egen og Guds grøde. Hvite
poteter, store og små, dingler i tynne, gebrekkelige tråder fra røttene.
Settepoteten, ”Gammelpotteta” som ektehustruen kaller henne, har nå endt sin
misjon. Hun kommer helt i bakgrunnen. Skrukkete, liten og bløt og klissen
henger hun der og vil liksom helst ikke være synlig. Hun, som ga sitt liv
for å sikre slektens videre beståen blir slengt vekk som en pasient på et
norsk sykehjem.

Nå venter vi på våren. Vi venter på våren fordi høsten er om våren her i
Palmeland. I alle fall rent potetavlingsmessig sett!
Hadde jeg bodd her de fire sommermånedene også, skulle jeg høstet flere
ganger om året. Da skulle jeg ha kjøpt meg en Massey Ferguson traktor med
potetopptakermaskin påmontert bak.

Og onnehjelp skulle jeg ha! En hel drøss med ferme spanske koner som binder
opp skjørtene sine og står bredbent ute i potetrendene og plukke poteter for
harde livet.
Ektehustruen skulle koke noen enorme kjeler med brun lapskaus som vi
skulle bære ut til de hardt arbeidende spanske konene som benker seg rundt
omkring med de dype papp- tallerkene breddfulle av lapskaus. Og rasten
foregår under latter og leven og høymælte spanske diskusjoner. Moro er det!

Men det siste der, det med traktor og innleid onnehjelp tror jeg neppe det
blir noe av. Dessverre. Når sant skal sies, har vi jo bare satt sju poteter.
I blomsterbedet!

Og når jeg tenker etter, klarer nok ektehustruen og jeg å få dem opp alene.
TERJE BERGERSEN