Krona för krona

Vi har bobil vi, ektehustruen og jeg. Med hytta som hjemmegarnison turnerer vi rundt i det ganske land. Innimellom reiser vi også til Sverige, ikke for at Sverige er noe spesielt fint reisemål, men prisene på Systembolaget er atskillig mer sympatiske enn på det hjemlige ”Polet”. 

Spaniaavisen

Publisert 19. september 2009 16:27

Nå må dere for all del ikke forledes til å tro at vi er stamkunder på Systembolaget i Strømstad! Langt der ifra. Ikke på ”Polet” heller, for den sakens skyld. Vi drikker nesten aldri noen verdens ting vi! Men av og til synes ektehustruen at det kanskje kunne ha smakt med et godt glass veltemperert Rioja til fredagsentrecôten! Samt en iskald hvitvin til de selvfiskede krabbeklørne.

Kanskje også en syltynn Gin-Tonic hvis noen skulle stikke oppom hytteverandaen? For ikke å forglemme en duggfrisk øl eller to til Hvaler–rekene! Samt en cognac til kaffen selvfølgelig. Ellers rører vi aldri alkohol. Nesten aldri.

Som de oppvakte lesere dere alltid har vært, forstår dere av overskriften at dette ikke skal handle om ektehustruens drikkevaner! Nei! Dette skal handle om Sverige, om svenskene og om kronekurs.  Vi er jo så heldige, vi nordmenn, at vår norske krone er en femten, tjue øre mer verd enn broderfolkets svenskekroner. I tillegg har vi, tror
jeg, mer av dem! Kroner altså. Vi bruker i alle fall flere!

På en varm augustdag tok vi med to av ”ungene” samt et svigerbarn og et barnebarn på en miniferie i ” Du Gamla och Fria” Sverige. Midt ute i ødemarken, i de dype svenske skogene i Dalsland fant vi en idyll av en campingplass. Innsjøer og kanalsluser med dampbåter og restauranter og kanopadling og rökt och gravat laxfilè og alle mulige andre turistattraksjoner. Kjempeflott var det og vi bestemte oss for et par overnattinger.

I motsetning til de tyske bobilturistene som har med all mat og drikke hjemmefra, hadde ikke vi proviantert i det hele tatt. Dermed ble det å kjøpe inn grillmat og pølsebrød og brus og øl og engangsgriller og saker og ting. ”Det blir fyrahundraåttiosju och femti”, sa damen i kassa og fikserte blikket på ektehustruen. ”Jaha”, sa ektehustruen, ” og hva blir det i norske”? ”I norska? I norska pengar? Här ger vi krona för krona, punkt slut”! Ektehustruen, som var vant til orden og rettferdighet og korrekt kurs på Systembolaget i Strømstad, argumenterte med at den norske krona var verdt tjue øre mer enn den svenske, men det var som å snakke med veggen. Den lille
dagligvarehandelen, som aldri hadde hørt om Visa, gjorde sommerens beste handel. ”Välkommen åter”, ropte dama etter oss og smilte bredt med feilfrie kjøpetenner.

Det neste ble slusetur med sightseeingbåt. Rådyrt var det, tusen kroner for hele gjengen for en tretimers tur. Her var også Visa et fremmedord og for å spare noen hundrelapper, prøvde jeg å få vekslet til riktig kurs på turistekspedisjonen. Niks! Krona för krona og dermed basta. Da fikk ektehustruen en lys ide: ” Kan jeg ta ut penger på Visakortet mitt her”, spurte hun, ”jeg skal bruke pengene på sightseeingbåten”? Jo da, det kunne hun, men bare tre hundre kroner og det kostet ti kroner. ”Tie svenska
förståss!

En gang for lenge siden var jeg bussjåfør. Seks ganger om dagen passerte jeg bomkiosken hvor personbilene måtte betale èn krone og femti øre for å kjøre over Fredrikstadbrua. Om sommeren ble det med ujevne mellomrom lange køer. Da jeg omsider kom fram til luka, sterkt forsinket, ropte jeg til brovakta: ”Har det skjedd noe”? ”Det er det samma levenet hver gang det”, svarte han, ”en fordømrade svenske som forlangte kurs på èn femti”. Den gangen var nemlig svenskekrona mer verdt enn den norske.

Da vi skulle returnere hjem, hadde ektehustruen en svensk hundrelapp igjen. I et sjeldent anfall av fandenivoldskhet gikk hun inn på turistekspedisjonen og ville bytte den til en norsk. ”Krona för krona”. ”Det går tyvärr inte”, smilte damen, ”men ni kan få åttiotre norska kronor för den”.