Hør som det stormer der ute…

Spaniaavisen

Publisert 16. september 2008 09:48

Her er det fredfullt og tyst. Nei, det ville vært en grov løgn å påstå noe slikt. Bobilen rister og skaker til tross for stive støtteben og vinden uler og det er rent uhyggelig til tross for at sola viser seg noen sekunder av gangen mellom de jagende skyene. Du verden som det blåser!

Hjemme på hytta ”Bikuben” blåser det da også, men det er jo bare en fis i en kurvstol i forhold til dette her! ”For Møre og Romsdal meldes det om stiv til sterk kuling, muligens kortvarig liten storm”. Det høres ikke så fryktelig ut, gjør det vel? Men det er det altså. Fryktelig! Det finnes jo ikke et eneste tre her ute som kan ta av for den humørsyke og ustabile naturens raseriutbrudd! Bare to telefonstolper! Og hvem står lunt og godt bak to telefonstolper? Fra vinduene på bobilen ser man åpent hav på tre kanter og sjøsprut blåser tvers over holmen og etterlater seg ramsalte striper på vindusglasset.

«Nå er det neimen ikke greitt å være på sjøen uten båt», sa en gammel, for lengst avdød, kjær venn av meg når været var sånn som det er nå. – Nei fri og bevare meg, tenker jeg, nå skulle jeg ha godt betalt for å være på sjøen! I så fall skulle båten ha vært kjempestor og omhyggelig fortøyd i kaia.

De gamle her ute på Veidholmen forteller at ”i gamle dager” dro de alltid på sjøen i sånt vær. ”Gana skoill trekkast”! ”Kvar dag”! I tillegg hadde de det faktum at det var bare sånt vær. I gamle dager. Alle vindstyrker under liten storm var for godvær å regne. Da brukte mennene å la årene ligge og heller male de grå husa sine med sildolje. Ble det sildolje til overs etter vedlikeholdsøkta, stekte de poteter i resten. Konene, som hadde lange serker og skaut, passet på denne dagen å bruke robåten, som jo var ledig, til å ro til jordmora som bodde tre dagsreiser borte. Jordmora ble jevnlig besøkt, med ni måneder og et kvarters intervaller. Imidlertid rakk aldri den fødende frem til jordmora i tide, men nedkom på veien, skar over navlestrengen med sløyekniven, snudde båten og rodde hjem igjen. Og det var det.

I dag er det lettere. I dag har de samvirkelag med fiskekroker og pilsnerøl og bussavgang flere ganger i døgnet frem til ferjeleiet. Men været har de ikke klart å gjøre noe med. I dag takket svigermors hagemøbler for seg. Hagemøbler som var innkjøpt i bevisstløs optimisme og med et vagt minne om en fredag ettermiddag i 1948 da det stilnet og solen brøt frem på den forrevne himmelhvelvingen.

I dag lettet de fire hvite plaststolene og to ditto bord fra sin plass i østveggen og tok kursen mot Hitra i Sør – Trøndelag. De ble observert over eternitt-takene og i vill fart i lav høyde, nesten nede i de frådende bølgene. Samtidig ble en stor keramikkrukke med petunia oppi ansett som tapt hos ektehustruens tante som bor vegg i vegg med svigermora vår. ”Det e
petunia og moill aill stann”, sa gammeltanta oppskjørtet og prøvde indignert å feie opp potteskårene. ”Det er petunia og blomsterjord overalt”, betyr det.

Selv ble jeg en røykovn fattigere. En flott røykovn som ble meg overrakt fra min eiegode ektehustru til en bursdag for hundre år siden. Et stormkast førte den ut mot det ytre rom medbringende ”sagflis fra eik og or” og alle de små deler som en slik røykovn består av. Jeg antar, med sorg og vemod, at jeg har røyket min siste makrell på denne ovnen.

Om kort tid setter igjen ektehustruen og jeg kursen sørover mot de brede bygdene i Østfold. Da har vi glemt det forrykende uværet på Veidholmen, midtsommers. Glemt er sjørokk og regn, hylende stormkast og vaggende bobil. Det vi husker er krabbeklør og kald hvitvin, dorgingen etter lyr som ektehustruen og svigermora gjør om til fiskeball og fiskekaker. Breiflabben som jeg trakk opp og som selv de innfødte snakker om! Og så husker vi ettermiddagene ved kjøkkenbordet hos svigermora vår, med pulverkaffe og nystekte vafler med geitost på. Og alle fiskemiddagene! Med selvfisket fisk! Å du og du.

Hvert år bestemmer vi oss for å bli lenger i Norge og reise før hjem fra Spania. Men vi drøyer og drøyer om våren og regn og vind synes å komme tidligere og tidligere her hjemme i Det Furete Værbitte. Derfor blir Norges-oppholdet kortere og kortere og tiden i Spania lengre og lengre.

Men vi har det jo så godt! Vi skummer fløten av tilværelsens melkespann. ”Bare godhet og miskunn skal forfølge oss”, står det i salmenes bok. Det er som det skulle være skrevet direkte til ektehustruen og meg. Så vi kjøper oss avlat i form av flybilletter til barn og barnebarn og skjemmer dem bort etter beste evne den korte tiden vi er sammen med dem.

Men når alt kommer til alt har vi god tid igjen av Norges-oppholdet og den tiden skal vi neimen ikke bruke til å grue oss til avskjeden.