Gjør cruise på familien

Spaniaavisen

Publisert 30. september 2008 10:20

Denne sommeren fyller både ektehustruen og jeg rundt tall. Ikke på samme dag riktignok, ikke i samme måned heller, men i samme sommer! Denne sommeren! Selv har jeg bursdag i september og er Jomfru. Ektehustruen fyller i mai og er ikke Jomfru! Det mangler det jammen mye på! He, he.

Men altså, det å bli rundt tall, det forplikter. Det holder slett ikke med en pølsegryte på terrassen og rødbrus med spikerhøl i korken til barnebarna! Niks! Er du rundt tall, må det sterkere lut til. Og ektehustruen har planlagt og planlagt. Og planlagt! Millioner av tellerskritt samt et helt år, er blitt brukt til å dra i land, eller burde vi heller si: ”til sjøs”, et slikt storslått arrangement. Vi har nemlig vært på cruise! Riktignok minicruise, men dog, et cruise!

I et helt år har jeg ikke sett ektehustruen uten en mobiltelefon mot det nusselige øret sitt samt en tenksom rynke mellom øynene. Når jeg kommer inn og liksom sier sånn til henne: ” Du verden for et vær vi har og hva skal vi ha til middag”? Da ser hun på meg med øyne som er aldeles tomme for middagsmat og meteorlogiske observasjoner og meddeler: ” Nina og familien må ha utvendig lugar fordi hun har litt ”klaus”! Og så ordner hun dette. Hun kaster seg på nytt over mobiltelefonen og gjør Color Line klar over at Nina og hennes familie har klaus og derfor må ha lugar med vindu. Fergerederiet svarer da at dette lar seg fikse og at den klaustrofobiske familien også da kan nyte godt av innholdet i minibaren. Gratis. Men selvfølgelig mot et pristillegg på femten hundre kroner.

Så prisen for å se ut gjennom et vindu en halvtime i to morgener samt et glass champagne, to miniatyrflasker martini, en boks øl og en Ramløsa er ett tusen fem hundre kroner. Ganske drøyt, mener nå jeg, særlig med tanke på at innholdet i minibaren vissnok skulle være gratis!

Men nå er det gjort! Barn og barnebarn og svigerbarn har behørig feiret oss i to samfulle døgn og vel så det. Overdådige middager, frokoster, barbesøk og diverse show har avløst hverandre. Selv er jeg mest takknemlig for å kunne være sammen med hele familien i to hele døgn hvor hovedformålet var å være sammen!

En sånn kjempestor båt er liksom en hel liten verden for seg selv! Lange gågater med butikker og barer og restauranter i bøtter og spann, golfbaner i simultanverson, trimsaler, svømmebasseng, kinoer og massevis av serveringssteder. Hele seksten heiser tok deg femten dekk til værs og enda var det saker og ting over der. Casino var det også og der prøvde jeg lykken og skremte vettet av en av sønnene mine med skyhøye innsatser, men med heldig utfall.

Men så var det maten. Maten! Jeg har aldri sett på maken til mat! Så mye! Og så mye forskjellig! ”Grand buffé”, het restauranten. Et godt navnevalg. Jeg og sønnene mine forsynte oss aldri mindre enn fire ganger. Tre ganger med
varmretter og èn gang med desserter. Veldig ofte tok vi en ti – tolv sjøkreps som avslutning også. Etter desserten! Samt svart og rød kaviar.

Passasjerbefolkningen om bord besto stort sett av nordmenn og tyskere. Tyskerne er veldig disiplinerte og kø-orienterte. Det ble vi vàr i dessert-køen. Dessertbordet besto av en fem hundre meter lang disk med ca. tre tusen forskjellige desserter, plassert i tre etasjer. Det første du kommer til, er sjokoladepuddingen med vaniljesausen. Det er veldig mange
mennesker som liker sjokoladepudding med vaniljesaus. Men mens den første i køen står og dynger tallerkenen full av sjokoladepudding, er de ingen som går forbi for å, for eksempel, lempe et dugelig stykke av for eksempel sitronfromasj i skåla si. Jeg sto da der i køen og sendte lange blikk mot ”tilslørte bondepiker” mens køen ble oppholdt av alle de som foretrakk sjokoladepudding helt i begynnelsen av anretningsdisken.

Ettersom jeg er en mann i min beste alder, full av pågangsmot og initiativ, gikk jeg resolutt ut av køen og stilet med faste skritt rett mot ”tilslørte bondepiker”. Det var gjort på et øyeblikk å fylle tallerkenen med råke på og gå tilbake til festbordet hvor familien var. Men jeg kunne ikke unngå å se de stirrende og måpende, tyske ansiktene i køen som liksom utbrøt: ”Was? Was”?

En god del tusener av kroner fattigere, men tre kilo tyngre gikk jeg i land i Oslo bærende på den fattigslige, norske ”kvota”. Dette er noe av det absolutt hyggeligste jeg har vært med på og derfor skal jeg klippe dette stykket ut av Vikingposten og bruke det om igjen om ti år.

Da fyller nemlig ektehustruen og jeg rundt tall igjen.