Fint skal det være

«Fint ska det veræ, om så hælle rævæ henger utte», sier man i Fredrikstad. Oversatt til akseptert norsk blir det omtrent sånn: «Fint skal det være, om så halve rumpa henger ute».

Spaniaavisen

Publisert 5. november 2008 00:34

Det betyr vel, etter hva jeg har forstår, at man stikker nesen i været selv om man slett ikke har noen grunn til å stikke nesen noe som helst sted! Snarere tvert om! Eller, at man har så mange lik i skapet at man har behov for å overdrive sin glamour for å lede oppmerksomheten vekk fra stanken.

Selvfølgelig har vi alle et visst behov for å fortelle begeistret om vårt og våre. Visst har vi det! Det skulle bare mangle! Det er måteholdet som er den store kunsten. La de små, avslørende replikkene falle sånn liksom tilfeldig, men dog tydelig, i bekjentskapskretsen.

Men det må være noe med vekt i. Å legge ut om en femtitommers flatskjerm blir bare dumt. Har du tre femtitommers flatskjermer som du forteller om, ”vi har en i peisestua og èn på soverommet også”, er det hele blitt komisk og folk snur seg vekk mens hånfliret skjules i hånden. Man kan ikke skjule sin egen ubetydelighet bak tre flatskjermer, det er brennsikkert.

Å rose ungene og barnebarna sine er mer godtatt. Det er liksom noe menneskelig over det. Men skryt bare av de små ungene. Å skryte av unger på trettifem år, blir dårlig mottatt.

En måte du ustraffet kan legge ut om dine voksne ungers fortreffelighet på uten å virke skittviktig, er liksom sånn: «Guttungen kommer hjem i fra Finnmark nå i helga, nå har han jammen vært der oppe et helt år. – Å, har han vært i militæret? – Nei, han har vært distriktslege». Lysende!

En kategori skrytere som etter min mening burde legges inn for avvenning, er de som ljuger. De sitter i Norge og prater høl i hue på sine stakkars ofre om hvor fabelaktig de har etablert seg i Spania. Når de mot vinteren har fått vaglet seg opp på barkrakken her i Palmeland, unnskylder de den mildt sagt beskjedne, kakerlakkbefengte, bakgårdshybelen sin i Ghettogata tretten med at de har så mye hus og eiendom hjemme i Norge at de gjerne ville ha noe ”enkelt” her nede. ”Noe rustikt”.

Litt beruset dame på fortausrestaurant: ”Mann` min hadde jo den flotte jobben hjemme han! Massevis av folk ”under seg”! Men etter operasjonen i kneet måtte han jo finne seg noe annet.” Du sitter der og vrir deg og lurer på hvordan du kan slippe unna og du synes så synd på dama ved bordet ditt fordi du vet at hun ljuger som elva renner og hennes drittsekk av en mann aldri har drevet det til noe som helst og at de flyttet til Spania fordi de ble kastet ut fra borettslaget hjemme.

Du verden så ille sånne mennesker må ha det? Jeg mener, hvorfor tier de ikke stille? Det er vel ingen som har forlangt å se status over privatlivet deres? Det er ingen som er interessert en gang! Er virkeligheten deres så inn i hampen ille at de må konstruere opp en fasade av vellykkethet for å kunne tåle hverdagen?

Forhåpentligvis er det vel de aller færreste som er sånn. Den store, brede majoriteten er fornøyde og lever det gode liv. Disse snakker sjelden om seg selv og skryter aldri. De koser seg med vennene og prøver å bidra til at alle skal trives. De tilstreber å omgås hyggelige mennesker og gir fullstendig blaffen i andres formue, utdanning, størrelse på hus i Norge og i Spania og om de har ”vært noe”!

Selv skryter jeg nesten aldri. Jeg skryter ikke en gang av syklingen min. Enda jeg sykler hver eneste dag. To mil den ene dagen og tre den neste! Jeg sykler så svetten driver og melkesyra tyter ut gjennom øra mens musklene svulmer under den solbrune huden.

Men å skryte av det? Kunne ikke falle meg inn.