Advokater og kildeskatt

 Jeg har vært hos advokat! Tenk det! Hadde du sagt til meg for et år siden at jeg en gang kom til å konsultere advokat, ville jeg avfeid det som feberfantasier.

Spaniaavisen

Publisert 18. mars 2010 18:25

 Jeg er på godfot med alle mennesker og verken stjeler eller myrder, så hva skal vel jeg med advokat? Jeg sammenfatter det hele til ett ord: Kildeskatt!

Etter tolv år i utlendighet og et liv i sus og dus, fri for det norske skattetrykket og trygg på å være beskyttet av den norsk/spanske skatteavtalen, har jeg blitt vant til en bekymringsløs og lykkelig tilværelse. Jeg har glemt å kjempe for tilværelsen! Mitt sverd er sløvt og rustent! Livet har alt for lenge bestått av vin, venner og vafler. Og mens jeg følte meg usårbar overfor denne verdens ondskap, ble jeg hugget i hælen av finansminister Sigbjørn Johnsen. ”Sh- mack”, sa det og femten prosent av pensjonen min forsvant inn på en konto som var merket ”Hatter til Mette Marit”.

Altså, jeg hadde jo hørt om kildeskatten da! Men jeg trodde liksom at det ikke gjaldt meg! Jeg var naken, uforberedt og forsvarsløs da ulykken slo ned på meg. Vel, ulykken rammet ikke bare meg, selvfølgelig, men det er jo en mager trøst at også andre feilaktig ble tvunget til å fylle den norske sosialistregjeringens bunnløse lommer. Også vi som følte oss så trygge? Vi trodde vi kunne gå opp på toppen av festningen i Alicante, snu oss mot nord, rekke tunge og rope ædda – bædda til de norske skattemyndighetene. Det kunne vi ikke.

Etter en innmari langvarig sjokktilstand og intensivbehandling av krisepsykiater, begynte jeg å forhøre meg hos andre som var rammet av kildeskatten. De fleste hadde ingen problemer med å skaffe til veie de papirene Sigbjørn Johnsen ville ha før vi fikk rettighetene våre tilbake. Sa de! Jeg spurte mange. Veldig mange! Det var ikke to like meninger om fremgangsmåten! Jeg ble mer og mer forvirret jo mer jeg spurte. Jeg ble søvnløs, fikk diaré og oppkast, utslett og nervetrøbbel og vurderte faktisk alvorlig å melde meg inn i Unge Venstre.

Da traff jeg et par hyggelige mennesker som fortalte at de hadde konsultert en hyggelig advokat. ”Terje”, sa jeg til meg selv, ”gi nå blaffen i å prøve og fikse den dritten der selv, overlat det til folk som kan slikt”! Og sånn gikk det. Jeg oppsøkte advokat Arne Herman Kilde Larsen. Han var norsk! Til tross for at han snakket español som en foss, var han norsk som en tallerken fårikål! Og så heter han jo faktisk Kilde! Hvem kan være bedre i stand til å avhjelpe deg med KILDE- skatten enn KILDE? Neppe noen.

Jeg fylte en LIDL–pose med papirer av alle slag. Arne Herman Kilde Larsen tok det han hadde bruk for, og så satt vi en halvtime og snakket om Fredrikstad. Han er nemlig derfra han. Advokaten. Bare det borger jo for kvalitet og kompetanse. Jeg følte meg så trygg som i mors liv. Også ordnet alt seg. Tro det eller ei. Uten nesten å løfte en finger gled det ene byråkratiske tannhjulet inn i det andre og imens ble jeg trukket i skatt.

Men nå, nå er alt over! Nå sitter jeg her, mer avslappet og sløv enn noensinne og venter på å bli tilbakebetalt pengene jeg har innbetalt til Mette – Marits hattefond. Det er de norske myndigheter som somler, ikke advokaten. Han har gjort det han skulle gjøre han og det gjorde han som et lyn.
Jeg er lutter smil og glede. Jeg sitter inne på det rommet jeg bruker til å se i veggen og ..ser i veggen, og jeg tenker takknemlig og sier for meg selv: ”Kilde, skatten min!”